Først: gjør lyd synlig
Édouard-Léon Scott de Martinville patenterte fonautografen i 1857. Formålet var å registrere lyd, ikke å spille den av. Lyden kom inn i en oppsamlingsstruktur og satte en membran i bevegelse; en festet stift tegnet en linje på en forberedt overflate. Det resulterende fonautogrammet var en synlig registrering av vibrasjon. Å kalle det en fonograf ville viske ut et viktig skille mellom å tegne et lydspor og å konstruere et system som kan gjengi det.
Forskere knyttet til First Sounds gjenvant senere hørbar informasjon fra bevarte spor ved hjelp av optisk analyse og digital prosessering. Scotts spor fra 1860 av «Au clair de la lune» er særlig kjent. Denne moderne bedriften betyr ikke at den opprinnelige maskinen hadde en avspillingsfunksjon. Den viser at et objekt kan bevare informasjon som skaperen ikke hadde noen praktisk mulighet til å høre igjen.
Deretter: få et spor til å tale
Thomas Edisons fonograf fra 1877 forente innspilling og gjengivelse i et fungerende system. I den tidlige utformingen med tinnfolie virket en stift på folie som var viklet rundt en sylinder med riller. Under avspilling drev den innspilte overflaten en stift og membran, og gjorde mekanisk bevegelse tilbake til lyd i luften. Senere sylinderteknologier brukte andre materialer og mer utviklede innspillingsmetoder; en demonstrasjon med tinnfolie og en kommersiell voksylindermaskin bør ikke behandles som samme apparat.
Alexander Graham Bell, Chichester Bell og Charles Sumner Tainter bidro til utviklingen av Graphophone knyttet til Volta-laboratoriet. Arbeidet deres er en del av en konkurransepreget, innbyrdes forbundet historie og ikke en enkelt oppfinners uavbrutte fremmarsj. Patentdatoer, prototyper, demonstrasjoner og vellykkede kommersielle produkter besvarer ulike historiske spørsmål. En presis fremstilling sier hvilken milepæl den mener.
Innspilling før mikrofoner
I et akustisk innspillingssystem leverte utøverne nok lydenergi til å sette en membran i bevegelse gjennom en lydtrakt. Membranens bevegelse drev en skjærestift. Det fantes ingen mikrofon og elektrisk forsterker i denne kjeden. Plassering, instrumentering og fremføringsstil ble tilpasset maskinens respons, som ikke fanget alle frekvenser eller lydnivåer like godt.
Følgelig er en tidlig innspilling både et fremføringsdokument og et produkt av et teknisk møte. Sangerens avstand til lydtrakten, balansen mellom instrumentene og innspillerens mekaniske oppførsel formet alle sporet. Overflatestøy og begrenset båndbredde er ikke de eneste forskjellene fra moderne innspilling. Musikerne kan ha endret måten de spilte på, fordi de henvendte seg til innspillingssystemet snarere enn til et konsertpublikum.
Sylinder, plate og bevegelsesretning
Emile Berliners grammofonarbeid, inkludert patentet fra 1887, er sentralt for utviklingen av plateinnspilling. Mange kjente plater har lateral modulasjon: rillen beveger seg fra side til side. Mange sylindersystemer bruker vertikal modulasjon, eller «hill-and-dale». Dette er nyttige utgangspunkter, ikke universelle regler. Noen plater brukte også vertikal innspilling, og formatidentifikasjon må hvile på mer enn bærerens form.
Platefremstilling støttet kopiering gjennom prosesser med master og stempler, og bidro til veksten av en stor industri for innspilt musikk. Likevel utviklet også sylindrene kommersielle kopieringsmetoder. Unngå den ryddige fortellingen om at det ene formatet alltid var unikt og det andre alltid masseprodusert. Materialer, produksjonsprosesser og forretningspraksis endret seg over tid, og historien varierer mellom produsenter og markeder.
Avspillingsmaskinen er en del av beviset
En mekanisk gjengiver følger en rille med en stift og overfører bevegelsen til en membran. En lydtrakt kobler membranens bevegelse til luften mer effektivt; den gir ikke elektrisk forsterkning. Samtidig må drivsystemet holde bæreren i bevegelse med riktig hastighet. Hastighetsfeil endrer både tonehøyde og varighet, så en overbevisende lyd i overføringen er ikke automatisk en historisk korrekt en.
Anta ikke at hver gammel plate skal spilles med nøyaktig 78 omdreininger per minutt, eller at én nål passer til alle innspillinger. Tidlige hastigheter varierte, og sporets dimensjoner, modulasjon og materialer krever kompatibelt utstyr. Å spille av en skjør eller uidentifisert bærer kan skade den permanent. Arkivoverføring kan bruke spesialiserte nåler, grundig hastighetsundersøkelse og berøringsfrie metoder der det er hensiktsmessig. God bevaring begynner med identifisering, ikke med at man setter en nål i sporet.
Konstruksjonsmerknad: hvorfor et horn ikke er en elektronisk forsterker
Et horn er en akustisk koblingsenhet. Det hjelper med å overføre tilgjengelig vibrasjonsenergi til den omgivende luften, men det tilfører ikke energi fra en elektrisk strømforsyning.
Bevisskuffen
- First Sounds — forskning og lyd knyttet til tidlige lydspor.
- Library of Congress: Edison collection — primærmateriale og historiske essays.
- Library of Congress: Emile Berliner — dokumenter og innspillinger.
- Thomas Edison National Historical Park — laboratorie- og oppfinnelseskontekst.